Temporomandibulær dysfunksjon
1. Kort beskrivelse av sykdommen
TMD er en samlebetegnelse på dysfunksjon i kjeveleddet og tyggemuskulatur. Det er ingen internasjonal konsensus eller
enighet vedrørende innholdet i sykdomsbildet.
2. Hvilke symptomer har sykdommen?
De vanligste symptomene er smerte, redusert bevegelse av underkjeven og klikkelyder fra kjeveleddene. I tillegg opplever
mange øresus, nakke‐ og hodesmerter.
3. Hva forårsaker sykdommen?
TMD er en vanlig lidelse, og ca. 30% av befolkningen vil en eller annen gang oppleve symptomer fra kjeveleddene. Det er
en klar overhyppighet hos kvinner, og lidelsen opptrer oftest i 20‐50 årsalderen. Årsaksforholdene er omdiskutert, men er
sannsynligvis sammensatt av både fysiske og psykiske faktorer. Sykdommer i kjeveleddet, som for eksempel slitasjegikt,
leddgikt og svulster, må utelukkes.
4. Hvordan stilles diagnosen?
Diagnosen bygges på sykehistorie og en grundig klinisk undersøkelse. Supplerende undersøkelser i form av kjeverøntgen
(orthopantomografi) eller CT, utføres for å utelukke sykdommer i kjeveleddet. Ved mistanke om leddskive som er ute av
posisjon, kan MR av kjeveleddene være av verdi. Undersøkelsen må da tas både med åpen og lukket munn for å avdekke
om leddskiven smetter tilbake i normal posisjon under gaping.
5. Hvordan behandles sykdommen?
Det foreligger ingen aksepterte eller generelle retningslinjer for behandling av TMD. Tilstanden er imidlertid ufarlig og går
oftest over av seg selv uten noen form for behandling. Grundig informasjon og ufarliggjøring av tilstanden er viktig.
Enkelte er imidlertid så plaget at de trenger behandling. De aller fleste av disse blir behandlet uten kirurgi.
Behandlingsalternativene er mange, men de fleste mangler god dokumentasjon. Bruk av bittskinner er omdiskutert, men
kan forsøkes, spesielt av de som gnisser tenner. Man anbefaler da en hard og flat stabiliseringsskinne som ikke gir
forandringer i bittet. I vonde faser kan mange ha glede av smertestillende medikamenter i form av Paracetamol eller
antiflogistika (NSAID). Fysioterapi med avslapnings‐ og gapeøvelser kan forsøkes, men mangler god dokumentasjon.
Likeledes er dokumentasjonen av kiropraktikk og akupunktur mangelfull.
En liten andel kan ha glede av invasive prosedyrer som gjennomskylling av kjeveledd, injeksjoner eller åpen leddkirurgi.
Det er liten dokumentasjon på at bittfeil kan forårsake kjeveleddsplager, men enkelte store feilstillinger med
tvangsføringer, bør bli vurdert for tannregulering, eventuelt sammen med bittkorrigerende operasjon.